Bygget for en annen tid

Da teateret åpnet i 1909, hadde Store Scene plass til 810 publikummere, inkludert 60 ståplasser. I dag er kapasiteten redusert til 460.

Allerede etter den første sesongen ble enkelte plasser fjernet fordi sikten var dårlig. Senere har endrede forventninger til komfort, arbeidsforhold, lyd, lys og sceneteknikk ført til flere tilpasninger.

Forskjellen mellom den gang og nå viser hvordan både teaterdriften og kravene til bygningen har utviklet seg.

Historien sitter i veggene

Når et bygg har vært i kontinuerlig bruk i over hundre år, setter hver epoke sine spor. Under arbeidene er for eksempel flere lag med original maling og tapet kommet til syne. Ornamentene i de historiske tapetene gjenspeiler detaljene i granittfasaden og vitner om en gjennomtenkt arkitektonisk helhet.

Også konstruksjonene forteller historier. Teateret ble reist med datidens byggemetoder og materialer, og naturlig ventilasjon var en selvfølge. Siden har nye behov ført til ombygginger og tekniske installasjoner, ofte skjult bak vegger og over himlinger. Noen løsninger var moderne da de ble etablert, mens andre i dag viser hvordan kunnskap og krav har endret seg. Asbest er ett eksempel. Materialet ble tidligere mye brukt på grunn av sine praktiske egenskaper, blant annet i rørpakninger, gulvbelegg og lim. Først senere ble helsefaren kjent, og bruken stoppet.

Funn av dette under arbeidene i teateret minner oss om hvordan kunnskap og krav har utviklet seg over tid, og forteller en viktig del av byggets historie.

Når bygget nå er åpnet opp, blir det tydelig hvilke historiske kvaliteter som skal kunne bevares samtidig som teateret oppfyller dagens krav til sikkerhet, inneklima, tilgjengelighet og arbeidsmiljø.

En solid fasade i et klima i endring

De store granittblokkene gir teateret det monumentale uttrykket som har gjort det til et av Bergens mest kjente landemerker. Materialene har stått imot vær og vind i 117 år, men selv solide konstruksjoner påvirkes av tid og klima.

Arbeidene har avdekket lekkasjer og fuktinntrengning i bygget. Utfordringer som blir spesielt aktuelle når eldre konstruksjoner møter hyppigere perioder med kraftig nedbør og mer ekstremvær. Løsninger som fungerte godt i en annen tid, må kanskje håndteres på en annen måte når belastningen fra vær og vind endrer seg.

Arbeidet som pågår i teateret nå innebærer derfor ikke bare en modernisering av bygget, men skal også bidra til å sikre det mot fukt og værbelastning, samtidig som de historiske konstruksjonene og materialene ivaretas.

Teateret og parken

Da teateret sto ferdig, var parken en viktig del av det arkitektoniske anlegget. Den skulle gi bygningen rom og verdighet, og framheve arkitekturen. Flere av trærne som ble plantet tidlig på 1920-tallet, står fortsatt og har vokst seg store gjennom generasjoner.

I dag er trærne en vesentlig del av kulturmiljøet rundt teateret, samtidig har vegetasjonen rundt bygningen vokst betydelig siden parken ble etablert. Når røtter, grunnforhold, omfattende vegetasjon og en aldrende bygningsmasse inngår i samme historiske miljø, må de også ses i sammenheng.

Historie møter moderne krav

Den Nationale Scene er både et fredet kulturminne og et teater i daglig bruk. Det er nettopp kombinasjonen av historiske verdier og dagens funksjonskrav som gjør moderniseringen krevende. Bygningen skal ivareta sin arkitektoniske egenart, samtidig som den må fungere for publikum, kunstnere og ansatte med dagens krav til sikkerhet, teknikk, tilgjengelighet og arbeidsmiljø.

Arbeidene synliggjør hvor tett alt henger sammen: materialene bygget ble reist med, løsningene som er kommet til gjennom årene, klimaet det står i, og parken som har vokst rundt det. Moderniseringen handler derfor om mer enn å oppgradere enkeltstående deler. Den handler om å forstå og ivareta en helhet som er formet gjennom mer enn hundre år.

Utfordringen er å bevare det verdifulle fra fortiden og samtidig sikre at Den Nationale Scene kan fortsette å være et levende teater for framtidens publikum, kunstnere og ansatte.